Min femte dag på C9

Det er femte dagen min på C9. Femte dagen som skal gi meg kickstarten jeg trenger for å komme igang med nye rutiner i forhold til både trening og riktig kosthold. Noe jeg kjenner er veldig viktig for meg. Jo mer jeg går på C9, jo mer våken blir jeg. Klar på hva jeg ønsker ut av dette. Hva mine mål er. Og hva er mine mål, egentlig?

Mine mål går på å leve et aktivt liv med en sunn og frisk familie. Så da har vi her i huset innført fast turdag på søndager. Ungene er jo på turer i løpet av uka med barnehage og skole, men for Egil og meg selv blir det litt ensformig med jobb, møter og forpliktelser. Så nå bryter vi oss ut av det. Frisk luft, aktivitet og familietid.

Og når vi kommer hjem etter en fantastisk dag i skogen med grilling, lek og moro, slenger vi oss ned foran vedovnen og koser oss med en film sammen. Og alle er slitne på en positiv måte. 

Mine mål går på å få kontroll på kostholdet mitt. At jeg prioriterer de riktige valgene i løpet av uka og at jeg har nok selvdisiplin til å takle å kose meg i helger eller i julen som nå står for døren. At treningen min blir regelmessig og en vane, fremfor et slit og noe jeg i grunnen gruer meg til.

Jeg tenker ikke «nå skal jeg gå ned 30 kilo», men jeg tenker heller «nå skal jeg gå ned to kilo». Ett og ett skritt, oppnå ett og ett mål. Og når du ser at dette er noe du får til, så gir det deg absolutt mer motivasjon og inspirasjon til å fortsette.

Vil tro mange er spent på om C9 fungerer?

Før jeg hadde oppstart på C9, endte jeg alltid dagen med vondt i magen, fullstendig utslitt etter en travel dag og med en elendig selvtillit. Etter oppstart, har jeg mistet 15 cm (spredd rundt på kroppen) og har mistet 3,2 kg. Jeg har fått luftveisinfeksjon, så jeg hoster veldig mye. Det gjør at jeg ikke sover optimalt og våkner mange ganger i løpet av natten. Til tross for det, er jeg våken og har masse energi gjennom hele dagen.

Jeg føler kroppen min trives og at hele min trivsel med meg selv er i stadig endring. Det gjør meg også sikker på at jeg muligens mestrer et sunt liv på enden av programmet. Man blir veldig bevisst på hva som er riktig for seg selv. Frem til nå, er jeg helt sikker på at dette var riktig veien for meg å gå frem, for å oppnå det jeg nå har ønsket mest.

Jeg har opplevd tidligere på dietter, at overskuddet øker betraktelig og jo mer giftstoffer som forsvinner ut av kroppen din, jo mer våken blir du. Det er noe jeg merker nå, er veldig reelt. Og ikke minst en fantastisk følelse.

Da jeg begynte på C9, opplevde jeg hodepine, energitap og jeg ble nesten besatt av at jeg måtte spise. Så de to første dagene var en ganske tung vei å gå, men så kom jeg meg igjennom de dagene. Den tredje dagen kjente jeg hvorfor jeg gjør dette og hva jeg vil ha igjen for det. Den fjerde dagen lå det veldig «inne i meg» hva rutinene mine på morgenen var. Og i dag, ruslet jeg inn på kjøkkenet og tok meg selv i å føle litt tristhet rundt det at jeg snart er ferdig med programmet.

Jeg vil fortsette på shaker, jeg vil fortsette å spise Aloe Vera Lean og drikke Aloe Vera Gel, for jeg kjenner hvor godt det er for kroppen min. Selvsagt vet jeg også, at jeg vil holde vekttapet gående hvis jeg fortsetter, og lever ved siden av en sunn og aktiv livsstil.

For meg er dette helt riktig. For meg var dette en riktig vei å gå og frem til nå, er jeg superfornøyd.

Send meg gjerne en melding hvis du lurer på noe i forhold til C9. 

 

Min hverdagsutfordring - Å stikke kjepper i egne hjul.

   Jeg hadde bestemt meg. Avgjort at livet mitt skulle endres. For å styrke meg selv, bli en friskere og mer aktiv mor med mer overskudd. Så jeg skrev blogginnlegget «From fat to fit». Flere har senere etterspurt oppfølgingen naturligvis, men jeg har sviktet med å levere.

 

Her kommer forklaringen min:

   Da jeg hadde skrevet innlegget, reiste jeg på ferie med familien. Dette var en veldig aktiv ferie, hvor vi har høyt og lavt hele tiden. Men sunnere kost ble vanskeligere å opprettholde. Så jeg gjorde feil nr 1; Fant en unnskyldning for å slippe oppstart av et sunnere liv. Med mitt eget blogginnlegg, satte jeg kniven på min egen strupe og skapte forventninger hos mine lesere. Noe som egentlig var ganske smart, for jeg vet jeg må følge det opp. Og selvsagt skal jeg det også, og var tydelig på at jeg ville skrive om mine nedturer gjennom dette.

 

   Da vi omsider kom hjem fra ferie, fikk jeg mitt femte utbrudd av streptokokker dette året. Og jeg ble liggende en stund. Mistet litt håpet da jeg så alle avtaler som fulgte med barnehageoppstart for minstemann, barnehagestart for nytt år for mellomstemann og tredjeklasseoppstart for eldstemann. Med det fulgte det oppfølginger, planlegginger og nye aktiviteter. En helt ny timeplan, og jeg som i tillegg var syk, måtte holde tunga rett i munnen. Enda en unnskyldning for å forskyve det, som jeg selvfølgelig innser må komme. Jeg forstår konsekvensene av å fortsette å gi meg hen til mitt matmisbruk og jeg forstår konsekvensene av å utsette min egen helse.

 

   Så kom innkallingen til operasjonen min. Og når jeg får fjernet mandlene, vil jeg slippe streptokokkutbrudd, energiunderskudd og det å være syk hele tiden fordi mandlene mine tviholder på betennelser. Og dagen er faktisk i morgen. Etter operasjonen min, vil jeg tro matinntaket mitt begrenses betraktelig, da jeg faktisk ikke vil være i stand til å spise fast føde. Og med stadig nedturer og ikke minst tap av motivasjon, leitet jeg etter en start på et sunnere liv etter mandlene endelig er fjernet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg som trenger en omstart. Noe å bryne meg på. Positiv input og inspirasjon til å holde på mitt nye liv. Jeg vil tro jeg har funnet svaret.

 

   Når jeg omsider er smertefri og på beina etter operasjonen, vil jeg ha oppstart med Forever Livings særdeles kjente kickstartsdiett Change9. Vil blogge dag til dag om fremgang og eventuell motgang. Funker det? På utrolig mange så har det jo gjort det. Det har endret «håpløse tilfeller» og gitt motivasjon til å bli mer bevisst over kosthold og hvordan man burde leve livet sitt, for å oppnå og holde på en bedre helse. Mest trolig vil dette gjelde for meg, også. Hjelper ikke C9 meg på de ni dagene, så har Forever pakkene Fit1 og Fit2 for å omstille tankene, legge til seg nye vaner og mestre en sunnere hverdag som man faktisk greier å holde på.

 

 



Gleder meg til oppstart.

Gleder meg til å møte den «nye meg» på enden.

Gleder meg til å endelig oppnå målet.

 

   Er dette noe du er nysgjerrig på, send meg gjerne en privat melding, så kan vi ta en prat. Som forhandler i Forever, hjelper jeg deg gjerne med C9 eller om du er interessert i andre produkter som kan bidra til en bedre hverdag for deg. Lik gjerne siden min på Facebook:

https://www.facebook.com/Forever-Living-Hel%C3%A8n-Rudstaden-H%C3%B8nefoss-888605827897170/timeline/?ref=aymt_homepage_panel 

 

Lots of love <3 


From fat to fit!

   Jeg husker tilbake til en tid hvor jeg fant veldig mye terapi i det å uttrykke mine mange tanker på papir. Når jeg tenker meg om, kan jeg ikke huske tilbake til når jeg sist satte meg ned for å skrive nøyaktig det jeg tenkte på. Det har skjedd mye siden mitt siste blogginnlegg. Har gjennom de siste fem årene, opplevd en kjærlighet jeg aldri noensinne kan forklare med ord. Har virkelig blitt "kona til Egil", som tar seg av barna, husarbeid, matlaging og klesvask. Og jeg legger meg ved siden hans hver kveld, like forelsket og betatt av han, som da vi giftet oss for fem år siden.

   Disse fem årene har gitt meg mye latter, glede og minner jeg aldri ville vært foruten. Det har også gitt meg mange tårer. En sorg jeg aldri tidligere har kjent. Overveldende følelser jeg ikke har greid å sortere. Utfordringene har stått i kø, og til tross for at jeg har gjort mitt beste for å holde hodet kaldt, har en del av meg gått i stykker.  Ikke den delen som har kontroll på hverdagens kaos, på barnas aktiviteter, på en slavisk timeplan eller ukens matplan. Den delen som er ødelagt hos meg, er min kontroll på min egen kropp og resultatet er et direkte matmisbruk.

   Jeg kan forklare kort at jeg sluttet å røyke. Hadde røkt siden jeg var fjorten, og stumpet røyken i mine tidlige tjueår, da Egil plaget meg konstant med dårlig samvittighet ovenfor hvert trekk jeg tok. Mange sier at man erstatter en avhengighet med en ny, men når man samtidig opplever et veldig smertefullt tap samtidig som man jobber for å endre en livsstil, fant jeg ut at det er en grunn for at psykologer oppfordrer pasientene sine til å holde på dårlige vaner gjennom vanskelige perioder i livet sitt.

   Livsstilsendringen kan ødelegge mer. Skade deg betraktelig verre enn en sigarett eller to om dagen. I mitt tilfelle, erstatter jeg avhengigheten min med mat, uten å være klar over det selv.

   Skulle det være sånn at hver gang jeg opplevde noe tragisk i livet, at jeg skulle ty til maten som trøst? Hvorfor kunne jeg ikke gråte på skulderen til mannen min som er ment for å være styrken i mine svake øyeblikk? Hvorfor er maten det eneste jeg følte kjærlighet til? Fordi den aldri sviktet, kanskje? Fordi den, i min verden, så forbi mine problemer og ga meg fri fra dem, fremfor å konstant minne meg på alt jeg daglig kjempet mot.

   Men så er det tomt for mat, og hva sitter jeg igjen med? Anger, skyldfølelse, sorg og igjen tapte jeg, for det er det jeg gjør; Jeg taper, hver eneste gang.

   Til tross for at jeg innså at jeg hadde gått mye opp i vekt da buksene mine plutselig nektet å skli over rompa mi, forsto jeg faktisk ikke at det var fordi jeg overspiste. Jeg satt meg ned og tenkte:

"Hvordan kan jeg ha gått opp 30 kilo på så kort tid? Er det noe galt med stoffskiftet mitt? Kan angsten min ha gjort dette? Har jeg fått en sykdom? Hva i alleste dager er det som skjer?" Jeg satt sikkert med en sjokolade i munnen, mens jeg grublet for meg selv. Lenge nektet jeg innse fakta. Og det hjalp ikke at jeg hadde mennesker rundt meg, som i stedet for å rive av plasteret så jeg faktisk våknet med en gang, støttet oppunder mine antagelser og kanskje plusset på litt ekstra med potensielle muligheter for å gå opp i vekt. Jeg vet ikke om jeg direkte løy til meg selv. Når det gjaldt dette var jeg blind, naiv og rett og slett dum.

   Vi sitter en hel gjeng rundt et bord med samme problemet. Utsiden har erklært dette som et ikke-problem. Vi tvangsspisere er nettopp det, fordi vi velger det selv, mener noen. Men her sitter vi, rundt samme bord, med nøyaktig samme problem. Og hva gjør vi? Vi lyver til hverandre. "Jeg har da ikke noe problem." "Stoffskifte." "Medisiner" og uendelig mange andre ting, som ja, i noen tilfeller er riktig, men også mange ganger feil. Eller kan man kalle det en løgn for å rettferdiggjjøre at du tar livet av deg selv. Denne folkesykdommen sprer seg som en epidemi i rekordfart, og det er virkelig skremmende.

 Ei venninne av meg snakket om selv og var den første til å si:

"Jeg er feit fordi jeg eter". Det var som å slå på en lysbryter. Selvsagt! Det er årsaken. Jeg er feit fordi jeg eter. Det fikk meg ikke bare til å innse at jeg var sykelig overvektig pga et matmisbruk, men det fikk meg også til å innse at det fins utallige mange andre enn meg der ute, som sitter med samme problemet og kan, som meg, være blinde for sin egen situasjon og årsak.

   Da bestemte jeg meg for å, ikke bare ta tak i min egen situasjon, men også blottlegge det. Skrive om min kamp mot mitt eget matmisbruk og hvem vet, kanskje jeg kan bidra til at noen tar opp kampen sammen med meg. Kanskje jeg finner større støtte i leserne mine, enn noe annet jeg har forsøkt tidligere. Fremdeles mener jeg at ingen burde ta opp en kamp som dette alene. For det er nettopp det du er når du går igjennom en forandring som dette; ALENE.

    Det skulle vært støttegrupper rundt omkring. "Anonyme Tvangsspisere". Et sted hvor vi kan være sammen om det. Dra hverandre opp igjen hvis noen hadde sprukket. Med mennesker i en gruppe som forstår at det er en forferdelig utfordring å starte livet sitt på nytt hver mandag. Som forstår at utfordringen med å møte helgen er et helvete. Hvor sosiale tilsetninger kan bidra til å kaste månedsvis med hardt arbeid ut vinduet. Og når du faller av vogna, faller du hardere enn det du gjorde tidligere.

   Jeg skal måle meg èn gang i måneden. Ei god venninne av meg "kastet vekten ut vinduet", da du øker i vekt når du bygger muskler og trener, noe som igjen kan virke demotiverende. Jeg gjør det samme og velger derfor å måle cm. Målene skriver jeg selvsagt i innleggene, så dere kan, som meg, følge med på forskjellene.

Målt: 20.juni 2015

Overarmer. V: 35cm        H: 34cm

Lår: V: 66cm             H: 67cm

Mage: 113cm

Bryst: 114cm

Hofter: 107cm 

 

Wish me luck!

 


Björn Gustafsson <3

"How could you?"

Bartender - Helèn



Jeg har gått uten jobb ganske lenge nå og har vært millimetere fra å rive håret av meg og fly på veggen. Så nå så jeg meg lei på det. Egil ville egentlig at jeg bare skulle nyte sommeren før jeg begynte på skole til høsten, men jeg trenger noe å gjøre. Så jeg søkte som bartender på et hotell. Den morsomste jobben jeg noensinne har hatt tidligere, er som bartender. Jeg absolutt elsker jobben. Så dagen etter jeg sendte avgårde søknad, ringte sjefen på hotellet til meg og spurte om jeg kunne komme å ta en prat med henne. Og jeg fikk jobben. 

Begynte å bli litt nervøs, for jeg var veldig rusten. Det var over et år siden jeg hadde stått i en bar sist, men hun forsikret meg om at jeg ikke behøvde å bekymre meg. Så hun kastet meg rett i baren omringet av, ikke minst et nytt sted, men også en sulten ulveflokk av kunder. Jeg klødde meg i hodet et par ganger, slet litt i begynnelsen. Så kom jeg plutselig tilbake igjen til jobben jeg en gang har gjort. Jeg storkoste meg! 

Jeg har sagt til Egil at jeg en eller annen gang vil reise på Bartender Skole i utlandet, bare generelt for å ha gjort det. Jeg ser jo veldig fort hvor jeg trives hen i en jobbsammenheng og i baren er absolutt et sted jeg vil være. Det var kjempe morsomt og jeg gleder meg til neste vakt. Det er jo helt gull å gjøre noe som er kjempe morsomt og i tillegg få betalt for det. Det er gull=) 

Gud, hva jeg ikke skulle gjort for å bli som Christian Delpech. Han er helt ekstrem. Jeg får vel streve en del for å bli en kvart av det han er som bartender. 

California<3

Bryllupsvideo fra Malle<3

Malle (kusinen min) lagde video til Egil og meg med bilder fra vår bryllupsdag. Den var kjempe fin og jeg ble kjempe fornøyd. Tusen takk, Mall=)

"With this ring, I thee wed"



Da er bryllupet over og jeg har gitt mannen min mitt "ja". Omringet av vår familie og våre venner fikk vi bryllupet vi ønsket oss, til tross for regnvær og noen feil her og der. Jeg våknet tidlig lørdagsmorgen med en ulevelig ørebetennelse og en halsbetennelse verre enn jeg tidligere har opplevd. Det kan hende det var verre for meg fordi jeg hadde i bakhodet at det var bryllupsdagen min, det vet jeg egentlig ikke. Men jeg tror fremdeles ikke det var så smart gjort å kaste meg midtfjor's helga i forveien. Mens jeg satt i salongen for å ordne håret mitt, ringte jeg legevakten, men de kunne ikke gjøre annet enn å gi meg smertestillende, som jeg allerede tok. Jeg var absolutt ikke overasket at de ikke kunne hjelpe meg, så jeg bet det i meg, etter Linda kom med en pose full av hostedempende og what not. 



Her har min kjære Elin vært så snill at hun har ordnet frokost til meg, noe som gjorde at jeg "våknet" en del, hvis man kan si det. Puppa mine ser så sykt fake ut på dette bildet, men jeg kan forsikre om at de ikke er det. Bare feil valg av topp denne dagen vil jeg selv påstå. Her omtrent begynte vi å bli litt bekymret for mine to forlovere Ida og Lotte was missing! Eller de var vel egentlig ikke det, men de brukte veldig lang tid. Noe som begynte å stresse meg en del. Omsider kom de og mens de fikset seg, ventet Elin og jeg på de. Så vi kastet oss over champagnen min kjære Ida hadde tatt med til oss. 



Etter mye hit og dit, fikk mine forlovere hjulpet meg inn i brudekjolen og jeg var ferdig og klar til avreise. Pappa hadde kommet på salongen for å hente oss, og jeg kjente jeg begynte å få skjelvinger på hånden og absolutt nerver. Så jeg (til tross for hvor ekkelt det er) shottet et glass med champagne og fikk stabla meg selv og hele brudestasen i bilen. Og da pappa så meg syns han at jeg så helt grei ut. Ikke akkurat den reaksjonen jeg var på utkikk etter, men ja ja... Det er vel egentlig bare sånn pappa er. 



Nå kunne Ida puste lettet ut, for ingen i verden stresset så mye den dagen som det hun gjorde. Hun skulle før hun kom på salongen; levere ungene, hente bryllupskaken (som forresten var 1 TIME!!! for sein), hente Lotte (som ikke var klar da Ida kom for å plukke henne opp), levere bryllupskaken, hente blomsterbuketten, levere knapphulsblomstene til mannen min, for så å komme til meg. Så for å stresse litt ned, reiste vi rett ovenfor kirken og tok noen bilder foran Norema-containeren, som egentlig var veldig morsomt. Da forsvant litt av nervene, da jeg fikk tenkt på noe annet og ikke ha fokus på det jeg nettopp skulle utgi meg på. 


Pappa og jeg. Måtte gi litt finger'n også da. Kan ikke bare være seriøse hele tiden. 


Lotte (forlover) og jeg. Skjer med håret a, søster'n?


Ida (forlover) og jeg. Hun måtte jo bøye seg en del da, med tanke på at hun er en smule høyere enn meg=)

Nå var tiden for å entre kirken og etter at kirketjeneren hadde gitt meg en dose med hostesaft, åpnet dørene og Bø tuslet stolt foran pappa og meg med blomsterkurven sin. I øyeblikket jeg rettet fokuset mot min fantastiske brudgom som gliste mer eller mindre fra øre til øre da han så meg, forsvant alle nervene mine. Jeg visste da at jeg ikke var i tvil over denne alvorlige avgjørelsen jeg har tatt og jeg kunne ikke vente til å bli konen hans. Bilde nedenfor må jeg bare beklage, men det er det eneste av selve entrèen som jeg har mottatt=(





Søster'n sang jo med den vakre englestemmen sin i kirken, noe som rørte de fleste til tårer. Jeg fikk (selvfølgelig med min flaks) hostekula i kirken, noe jeg syns var fryktelig leit og ikke minst flaut. Men i følge mine gjester var det ingen som hadde lagt merke til det. Jeg bare forsikret meg om å beklage meg til de fleste i ettertid. Da vi omsider skulle vies, sa presten feil navn!!!! Noe han også hadde skrevet i Bibelen vi fikk og i vielsesattesten. Det var absolutt ikke populært, men det er nå rettet opp i. Ble heller ikke fornøyd da presten ikke gratulerte faren min, men svigermoren min. Denne presten er forholdsvis kjent for å rote seg bort og glemme ting. Personlig syns jeg han ikke egner seg til den jobben han har. Noe jeg ytret veldig sterkt til menighetskontoret senere. 






Her var vi ferdige og det verste var over. Nå var vi endelig gift og den "formelle" holdningen kunne bli litt mer avslappet. 


Etter oss kom forloverne våre. Ida blir selvfølgelig fulgt av Egils andre forlover, Geir, men han syns ikke på dette bildet. 


Utenfor var det som sagt en million gratulasjoner, noe som er veldig koselig. 


Og alle skulle jo selvfølgelig ha bilder av brudeparet på kirketrappen=)




Så ville jeg ha et bilde av pappa og meg på kirketrappen. Noe av det som irriterte meg mest med dagen, var at dette så og si var det eneste bildet av mine foreldre og meg. Jeg maste hele kvelden etter at mamma og pappa skulle bli med på fotografering, men av en eller annen grunn ble det glemt og dagen var forbi. Noe som er fryktelig synd, men jeg skal forsikre meg å ta bilder av foreldrene mine og meg ved senere anledninger. 


Her var jeg fornøyd med bilen som kom for å hente oss. Ford Mustang=)


Så var det å få stablet kjolen og hele stasen inn i bilen, men det gikk selvfølgelig det.



Så ankom vi lokalet og etter fotograferingen, tok vi en titt på noen av gavene vi hadde fått. Da vi kom for å se, var ikke halvparten ankommet enda. Så det var ganske overveldende når vi omsider hadde fått alt. 




Og her var vi veldig fornøyde, for her hadde vi fått bryllupsreise til valgfritt sted av mine søsken og foreldre. Det var absolutt veeeldig koselig=)


Også ville jeg sitte litt ute hos min beloved Ida da=)


Også koste vi oss litt ute da med BøBebien<3


Så var det middagstid i "Møkkakjeller'n". 


Og her holder Egil tale for meg, noe som var veldig rørende. Jeg hadde egentlig tenkt til å holde tale jeg også, men med tanke på at stemmen min hadde tatt seg en tur et eller annet sted, sløyfet jeg det. 

For de som ønsker flere bilder fra bryllupet, så får de bare gi beskjed. Akkuratt nå orker jeg ikke legge ut flere. Men en det ble hvertfall en vellykket dag og jeg fikk mannen min<3 En vellykket og koselig fest etter middagen. Også avslutter jeg dagens blogg med bilder av bryllupskaken.




Utdrikningslaget mitt<3

I går var mitt (uansett hvor mye promille jeg hadde) uforglemmelige udrikningslag. De kunne gjort så mye mot meg, men de valgte å gi meg en fantastisk fest, men selvfølgelig måtte jeg gjøre ting jeg også=) Først begynte dagen med min kjære Ida som smalt opp døra hos mine foreldre og skrek: HVOR ER A??? Det ble sminking og jeg måtte skifte til et "vakkert" leopard antrekk, også måtte vi fikse håret litt da.



Sånn tuslet jeg rundt for Guds skyld og underholdt det som var på Jevnakerdagene, da vi reiste dit først for å se Aud Jorun spille. Hun er fremdeles kjempeflink til det hun gjør og det var en behagelig måte å starte dagen på. Gikk selvfølgelig rundt på butikken i forveien, der de fleste øyer da var rettet på meg. I teltet ble det knertet champagne til meg og jeg storkoste meg. Så bar det til stranda der vi grillet og koste oss masse i varmen. Plutselig dukker det opp noen gamle venner som er ute på vannet med sånn stor smultringsak som de drar etter båten. Vemund hadde da ordnet så jeg skulle få bli dratt etter båten i den. 10 grader i vannet, for pokker!!!! Men ja... kastet meg i smultringen og ble dratt etter båten... Og det gikk fort!!! Havnet selvfølgelig i vannet. Det var forsåvidt ikke annet å vente heller. 

De dro meg opp i båten og pakket meg inn i tepper. Etter en pils til var jeg klar til å kaste meg ut i smultringen igjen og da bestemte jeg meg for å ikke slippe taket. Jaggu fikk jeg juling etter hver gang jeg traff vannoverflaten i den farten. Noe jeg kjenner veldig godt i skrivende stund. Jeg kjenner jeg har fått juling for å si det mildt. Det var utrolig morsomt og noe jeg ALDRI glemmer. Storkoste meg, sett bort ifra at vannet var styggkaldt! På stranden grillet vi og jeg koste meg med jentene mine og Vemund da, som er en selvfølge i mitt udrikningslag. Lotte og Ida kunne faktisk ikke gitt meg en bedre dag, uansett hva de hadde gjort. Takket Lotte i skyene etterpå<3

Videre bestemte Lotte at jeg skulle ha på meg kostymen som sett på bilde ovenfor. Nå skulle jeg vises frem på Torvballet på Jevnaker. Det var faktisk, til tross for hvor mye jeg hadde drukket, ufattelig flaut. Ba på mine knær til Lotte om jeg kunne være så snill og slippe kostymen, men jeg fikk kun lov til å droppe parykken som var kjempe varm. Søster'n grabbet tak i første fyren hun ser (som forresten var en complete creep) og spør om jeg kan ta bilder med han og om han senere kan danse med meg. Han sleiket meg på halsen, for helvete! Æsj! Æsj! Æsj! Lotte var såpass snill at jeg slapp å danse med det dyret. 

Videre gikk turen til Taffes i Hønefoss, OF COURSE! Der ble musikken stoppet og jeg fikk tre valg. Enten så ville jeg bli kastet ut av Taffes. Eller så måtte jeg strippe eller synge den verste sangen jeg visste om. Og jeg sang da ut med den "klokkereine" stemmen min: You're beautiful, you're beautiful, you're beautiful, it's true! Herregud, jeg er glad at ikke hørte meg selv, men syns synd på de som satt rundt å hørte på kråka skrike ut oppe der. Møtte mange av mine gamle venner og snakket med kjentfolk hvor enn jeg snudde meg, noe som alltid er like koselig.

Kvelden forandret seg til natt og festen var snart over. Selvfølgelig måtte Helèn ha kebab, så jeg tuslet i sokkelessen ned til Farshids. Perfekt måte å ende dagen på. Til alle mine venner og min søster; Tusen takk for en uforglemmelig opplevelse og den beste festen jeg noensinne har vært på og garantert kommer til å være på. Jeg er evig takknemlig og vil aldri glemme det. Dere kunne ikke gitt meg et bedre udrikningslag<3

"Possession"

Jeg absolutt elsker denne låta<3 Selvom det irriterer meg grønn at personen som har lagd videoen er ute av stand til å skrive ordet LYRICS

Gratulerer med dagen=)


Gratulerer med dagen, alle sammen og med dette innlegget ønsker jeg alle en fantastisk 17.mai-feiring. Jeg har alltid vært glad i nasjonaldagen og har gledet meg mye til å feire dagen, sammen med tantungen min. Med min flaks ble jeg selvfølgelig syk i går og er nå sengeliggende. Jeg vurderer å reise ut en liten tur til tross for at jeg ikke er i form, men da blir nok bunaden hengende i skapet. Jeg har rett og slett ikke energi til å drasse rundt på bunaden i dag, så da tar jeg heller på meg dåpskjolen min (for noen høres det sikkert rart ut, men jeg ble døpt i fjor og da hadde jeg en svart kjole jeg er veldig glad i). Jeg har en gammel, svart Lundeby-bunad etter min grandtante. Uten tvil så elsker jeg bunaden min, men i dag blir den nok hengende der den henger desverre. 

Jeg liker også å være ute med tantungen min og flagge for vårt land som jeg er så glad i. 17.mai er egentlig like hellig for meg som julaften, og det er en selvfølge å feire dagen med pølser, is og heliumballonger. I skrivende stund er min 17.mai-feiring veldig usikker, så jeg får se hvordan formen blir. 

Så hvordan blir din 17.mai-feiring? Har du noen planer og tradisjoner? 

Litt snadder fra Lottes lagrede bilder på pcen=)



























Jeg digger å leite gjennom Lottes mange mapper med bilder. Jeg finner alltid noe... snadder=) Denne gangen var det atter en gang funny shit.

"Gud hater verden, svensker, homofile og soldater"

Det første jeg vil starte innlegget med er å beklage for at bloggen  min støver bort. Jeg skal gjøre et forsøk på å ta tak i min egen nakke og begynne å skrive litt mer enn jeg gjør, så jeg har noe å tilby mine trofaste lesere som jeg så klart er veldig glad i=)

Jeg er veldig klar over at overskriften er ganske provoserende og dette er kun et sitat som absolutt ikke kommer fra meg, men derimot Westboro Baptist Church. Min kjære søster viste meg videoer, nettsider og utsagn fra denne kirken, som befinner seg i USA. Shirley og Fred Phelps er grunnleggere og leder av denne kirken (eller man kan ikke kalle det en kirke, man kan kalle det "gap av helvete" når jeg tenker meg om) og dette er mennesker som er psykisk syke (eneste logiske svaret på dems oppførsel) eller så er de direkte skapt av Djevelen for å utsette mennesker for smerte og frykt. Ærlig kan jeg fortelle at jeg er ikke en av de som tror på dette de serverer offentligheten, og jeg kan også fortelle at jeg ikke frykter dems budskap, for de bruker tro og Gud som en unnskyldning til å spre hat.

Jeg ønsker overhode ingen mennesker noe vondt, men jeg føler jeg forandrer meg en del når jeg ser på dems mange videoer på YouTube. Et hat vokser i meg mot disse menneskene og jeg håper de får som fortjent. De reiser i begravelser til soldater og homofile, spytter på gravene og skriker at de døde nå er i Helvete og what not. Et kjent navn de trakasserte begravelsen til, er vår uerstattelige Heath Ledger, fordi han har spilt rollen som homofil i den fantastiske filmen "Brokeback Mountain". Nedenfor har jeg lagt med en sang fra denne "kirken", som jeg først trodde var tull da min kjære søster viste meg den, men det viser seg at det er alt annet enn tull.

 

Dette er da noe av det de preker om, mens de demonstrerer mot homofile, soldater og faktisk svensker. De forteller om en hatfull Gud som ikke vil barna sine noe annet enn vondt. Små barn løper med skilt i gatene med de ekstreme ordene som: "Thank God for aids", "Thank God for dead soldiers", "God hates you", "God hates fags", "Thank God for 11.sept" osv. Personlig mener jeg at Shirley Phelps er ren ondskap. Et tydelig eksempel på dette er videoen nedenfor. Dette er person uten noe form for følelser, samvittighet og generell fonuft. Det skremmer meg å tenke på at hun er advokat, og hun har styring på en sekt. De lærer sine barn om denne haten og at de skal føre dette hatet videre ut i samfunnet. Måten hun sitter å smiler på, får det til å gå frysninger langt inni hjernebarken min og fins det et helvete, er det der hun kommer fra, uten tvil.



Den guden de forteller om, eksisterer ikke. Gud er kjærlighet, ikke pga, ikke fordi, ikke hvis, ikke om. Gud er kjærlighet. Punktum. Det er veldig betryggende for meg å se at mennesker snur disse ryggen og ikke tror på dems budskap. Men det fins jo også disse stakkarne som faktisk blir hjernevasket og frykter Gud. Jeg vet ikke om jeg skal syns synd på disse menneskene eller om jeg rett og slett skal hate dem for alt det vonde de påfører mennesker. Jeg syns dette egentlig er veldig vanskelig å forholde seg til. De snakker om syndige mennesker, men hva med dems synd? De forteller vers i Bibelen som absolutt ikke står i Bibelen. Jeg kjenner jeg blir målløs av dette. Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal si om denne saken. Jeg håper faktisk at de en dag opplever den smerten de påfører andre.

Men hva tenker du og hva mener du om denne galskapen? Jeg vil gjerne høre andres synspunkt om dette.

I min verden er det kaos...

Det er lenge siden nå, siden jeg i det hele tatt har følt for å sette meg ned med bloggen. Tanken har også passert om å legge ned bloggen. Noen negative tanker møter jeg selvfølgelig rundt det, men det spiller egentlig veldig liten rolle for meg. Bloggen har ikke på lang tid gitt meg noe, og da setter jeg spørsmålstegn til hvorfor jeg i det hele tatt har blogg. Nå vet ikke jeg om jeg skal legge den ned, så det er egentlig ikke et aktuelt tema enda. 

Siden sist jeg var inne her, har jo ting i takt med tiden forandret og utviklet seg. Vi er midt i vepsebolet av bryllupsnerver, stress og vi har gjennom den siste tiden fått mer enn et slag i trynet. Mennesker viser nå sine sanne ansikt og kjærligheten til Egil og meg blir satt på prøve. Gjennom presset og forventningene som ligger på oss begge nå, ser vi at kjærligheten oss i mellom er sterkere enn vi faktisk var klar over. Så gjennom all elendigheten, kom det noe postivt ut av det. Vi har også gjennom dette sett hva og hvem som virkelig betyr noe, og hvem vi betyr noe for. Mennesker går inn for å skade meg, vil jeg velge å tro, men i prosessen er det Egil som blir skadet. Visse burde virkelig tenke seg om. Om det virkelig er verdt å miste Egil for å "skade" meg, for det er prisen de må betale for dette "stuntet" sitt. 

Vi har valgt å tenke på oss og vårt kommende ekteskap, for det er det som betyr noe. Det er hos hverandre vår lojalitet og kjærlighet ligger, og dette har visstnok åpnet Egils øyne og det gjør meg vondt å se hvordan han har det. Jeg skulle også ønske det var noe jeg kunne gjøre som rettet opp dette, eller gjorde ting bedre. Jeg elsker han så høyt, så jeg skulle ønske jeg kunne ta over det som er vondt for han. Nå har vi rettet fokuset på tiden fremover og ser i retningen med glede og spenning. Vi har vært på årets brudeparsamling, noe som ga oss veldig mye og som vi skal ta med i vårt ekteskap. Det åpnet også våre øyne over viktigheten av hva vi begir oss ut på, og vi begge satt igjen uten tvil over hva vi ønsket for hverandre og gjennom vårt ekteskap. 

Ting er fremdeles et "organisert kaos", er vel den riktigste måten å formulere det på. Det er fremdeles ting som må ordnes, men vi er ikke langt fra mål. Nå sitter jeg å tenker på hva jeg kan gjøre for Egil og en kjempe overaskelse til han på dagen hans. Jeg har noen ideer, men vi får se hva jeg finner på...

Uinspirert og apatisk

Jeg er inni en boble om dagen, hvor jeg mer eller mindre isolerer meg fra virkeligheten. Holder meg unna pcen og ikke minst bloggen. Det er egentlig litt godt også. At jeg ikke må skrive blogg hele tiden, eventuelt oppgradere facebook-statusen. Jeg vil være litt i fred om dagen. Ta bilen og bare kjøre avgårde for meg selv. Med min ansvarsfølelse føler jeg at jeg egentlig ikke kan gjøre det. Jeg har egentlig begynt å bry meg svært lite om hva andre mennesker forventer av meg. Er det i lengden en bra ting? Kommer det til å forandre meg? Hvorfor er jeg så uinspirert og lite kreativ om dagen? 

Jeg hater å havne i disse periodene. Det får meg til å tvile på meg selv og hva jeg egentlig er i stand til. Og man skulle tro det bare ville vare noen dager, denne fortapte inspirasjonen, men selvfølgelig er det ikke sånn det funker, desverre. Det gir meg rom til å bry meg om andre ting. Jeg prøver nesten å se det på den måten. Kameraet mitt ligger å støver bort, sammen med notatboken i vesken min. Jeg får lyst til å gråte av sånne ting. Med tanke på kameraet, føler jeg at jeg har "brukt opp vinteren", og nå venter jeg på våren. Jeg vet selv at jeg kommer til å ta mye bilder når snøen har gått, men jeg føler meg egentlig ikke som noe "kreativ fotograf" når jeg ikke kan ta de potensielle lerrettene som er her nå også. 

Skal det fortsette å være sånn? Hvor jeg kan havne i disse periodene og jeg ikke får uttrykt meg på ønsket måte? Jeg kjeder meg. Normaltvis ville jeg i går lurt hele min familie, den ene etter den andre, men det falt vekk i gårsdagens grå tilstand. Hva skjer med meg? Med tanke på mitt eget ansvar for meg selv, skal jeg gjøre et tappert forsøk på å forandre denne situasjonen, men kan ikke love hvordan det kan gå. Kjære Gud, gi meg inspirasjon. 

Forholdsvis tilbake...

Da er jeg hjemme igjen... Det har jeg egentlig vært en stund, men pcen min har blitt ødelagt, så blogginnlegg har ikke akkurat vært enkelt uten akkurat den biten der. Jeg har masse bilder fra mitt opphold på Skogli, men ikke her nå, så det får komme senere hvis noen ønsker å se de.
Jeg føler meg forholdsvis tilbake og egentlig ikke. Etter jeg kom hjem har jeg ikke stresset med noenting og det har vært kjempe greit egentlig, for før jeg gikk inn var jeg jo en fryktelig stresset person. Jeg kan si så mye som at mitt opphold på Skogli har absolutt vist resultater og jeg er veldig fornøyd med det. I've crossed lines I never thought were possible. Visste egentlig ikke helt hvordan jeg skulle skrive det på norsk.

Jeg er veldig lite kreativ på blogginnlegg om dagen, som du sikkert skjønner ved å lese det lille jeg har skrevet nå. Men en dag våkner vel den lille skribenten jeg har i meg og da strømmer det på. Jeg har jo nesten to mnd å ta igjen trossalt.

Bokstavelig talt

Bokstavelig talt det beste jeg har sett på lang tid... 

My Last Day Of Freedom

I morgen legges jeg inn og blir borte lenge. Så i dag skal jeg nyte min siste dag i frihet med min kjære Bø. Så hun og jeg skal på kino. Ellers har jeg egentlig ikke fått skrevet så mye på bloggen i det siste, for pcen min har funnet ut at den ikke vil fungere mer, så jeg må levere den til lillebroren min så han får reparert den. Nå spiller det ingen rolle uansett, for jeg skal jo ikke være hjemme på en stund. Jeg har visstnok tilgang til internett der jeg er, men jeg vil egentlig ikke bruke min tid der på å sitte på nettet hele tiden. Kan nok mest trolig hende jeg legger ut et innlegg der og oppgraderer en status der. 

Jeg har aldri vært borte fra mitt nettverk så lenge før. Lengste Egil og jeg var borte fra hverandre, var når han var i millitæret i 21 dager. Og det var nærmest ikke til å holde ut. Så dette blir sannelig en utfordring og veldig nytt. Jeg vet faktisk ikke hva jeg tenker selv om at jeg skal reise. Jeg kjenner verken en følelse av at jeg gruer eller gleder meg. Egentlig så ser jeg ikke noe spesielt frem til dette, men det er heller ikke fælt for meg at jeg må dra. Delte meninger eller noe... Eller egentlig ikke noe meninger i det hele tatt...

I mellomtiden får jeg nok en del besøk av mine nære og kjære, noe som er absolutt bra, for jeg vil virkelig savne dem. Men jeg skal gjøre et tappert forsøk på å opprettholde bloggen til noe lesbart og ikke la den stå. Men nå skal Bø og jeg på kino, så nå må jeg reise=) 

En Filosoferende Poet - Hvor gammel er tid?

 

Satt å tenkte tanken på hvor gammel tid egentlig er. For tid eksisterte jo lenge før mennesker begynte å notere passerte dager. Dette er jo et spørsmål man kan gruble seg syk på, så det er vel best å la være å tenke på det. Det er vel ingen mulighet å finne svaret på dette, vil jeg tro. I hovedsaken eksisterer det kun antagelser og teorier, men ingen som faktisk har et konkret fasitsvar. Jeg tror tid har vært for alltid. Tid har svevet rundt i universets store lekeplass og bare eksistert. Tror du tiden stopper? Om den har gjort det noengang? Og om vi mennesker har opplevd det og om vi i det hele tatt husker det? 

Hvorfor går ikke ting saktere? Eller fortere? Hvorfor opplever vi alt i denne farten som vi er vant med og ikke en annen fart? Hvorfor kan vi ikke styre det selv? Mens jeg sitter her, med disse tusen demonene som hopper rundt med det bevisste av minnet mitt, tenker jeg selv at det ikke kunne kommet et bedre tidspunkt på å bli lagt inn. 

Før jeg la meg i går, tenkte jeg på hva de gjør med meg dit jeg skal. Sletter de sorgen min? Får de meg til å glemme? Vil jeg bli lykkelig eller likegyldig? Stille eller mer høyrøstet? Med tid, vil jeg greie å leve igjen som en eller annen gang ble bestemt for meg? Hvordan vil de "reparere" meg? Og er de i det hele tatt i stand til det? Jeg kjenner veldig godt selv, at jeg trenger å legge meg ned. Ikke tenke en liten stund, til tross for hvor mye jeg virkelig lurer på hvor gammel tid er. 

Bryllupsplaner - I dag fikk vi vår første bryllupsgave!



Egil og jeg var på TilBords for å tilføye siste ønsker på ønskelisten vår, og med det fikk vi to vinglass designet av Ari Behn, i bryllupsgave av TilBords siden vi har ønskelisten vår i den butikken. Vi har også ordnet ønskeliste hos Glassmagasinet, men ja ja. Glassene var kjempe fine og det var kjempe koselig å få vår første gave. Ellers fikk jeg se ferdig resultat av invitasjonene i dag og jeg er kjempe fornøyd. Jeg kunne ikke tenke meg finere invitasjoner for vårt bryllup. Så de skal printes ut og sendes avgårde til meg i løpet av uken. Jeg bare håper jeg får sendt avgårde invitasjonene før jeg legges inn førstkommende mandag. Men hvis de kom senere sa Egil at han skulle ta dem med til meg, så kunne vi skrive dem der og han kunne sende dem. 

Så ja... Hurra for vår første bryllupsgave! 

Storm Large "Wish You Were Here"

Her berører Storm ikke bare meg, men andre også... Hun er fantastisk...  

Bryllupsplaner - Bestillinger her og bestillinger der

Faktisk så har jeg fått unna en del i dag. Har snakket med bandet om de også kan spille i kirken, og bedt de sende meg liste over sanger de spiller. Så jeg skulle avtale mer med dem til uka. Pappa snakket med fetteren min i sta (som er så snill atte), og spurte om han kunne ta på seg ansvaret for filming gjennom kirken og viktige ting som skjer på mottagelsen (som skjæring av kake, taler, første dansen osv). Og så snill han er, så svarte han ja. Noe som lettet veldig mye av mine skuldre. Jeg skal til syrsken senere i kveld og diskutere kjolen. Til uka skal hun og jeg på langtur for shopping av stoff og nødvendige ting til kjolen. Så det blir veldig interessant.
Ellers i dag har jeg også fått bestilt undertøy=) Faktisk undertøy jeg var veldig heldig med. Kjempe pent brudeundertøy. Og Egil og jeg har kjøpt smykker, skoene og strømpebånd, så vi begynner i det små å bli ferdige. Etter jeg også blir innlagt neste uke, går en hel måned med planlegging vekk fra meg, så det er litt greit å bli ferdig med småting nå. Så i dag skriver syrran under på papirene og jeg leverer de first thing tomorrow=)

Bryllupsplaner - Da var invitasjoner i boks

Jeg valgte faktisk ingen av de jeg hadde lagt ut på bloggen. Sammen med Lotte, valgte jeg en helt annen og det var en invitasjon man ikke ser så veldig ofte. Jeg er veldig fornøyd med invitasjonen og har nå sendt bestillingen avgårde. Usikker på hvor lang tid det tar, men invitasjonene går nå ut i løpet av neste måned, så i mellomtiden skal jeg finne alle nødvendige adresser. Jeg legges inn ikke kommende uke, men neste, som ga meg ganske kort tid til å ordne sånne ting. Jeg skal være innlagt i en hel måned (!) som gjør at vi må kjøpe alt nødvendig til kjolen, ordne invitasjoner og levere forlovelseserklæringene og ekteskapsvilkårene. 

Vi måtte kutte ut noen fra gjestelisten og igjen tilføye noen. Men nå lar jeg listen få stå i fred, så får det gå som det går. Jeg føler selv jeg har rotet så mye i den listen at jeg snart ikke husker meg selv. Og da vi satte oss ned her en dag med listen og matbestillinger, oppdaget vi at vi hadde bestilt mat til alle gjestene, men ikke oss selv. Kanskje litt greit at brudeparet også får middag. Så det var flaks vi oppdaget det, for det er ikke akkurat noe man tenker over. 

Ellers så skal Egil og jeg bestille skoene, smykkene og strømpebåndet mitt en av de nærmeste dagene. I løpet av uken må jeg også til Drammen for å kjøpe nødvendig stoff til kjolen min, så syersken min får gjort den halvferdig til jeg kommer ut igjen. I mens får jeg vel bare sitte her og taste vilt omkring, mens jeg nynner på "Glade Jul".

RyanDan "The Face"

"Almost Famous"



Denne filmen elsker jeg og jeg misunner dem for det livet de lever på filmen. Måten musikk faktisk er musikk og at den lever. Og de rundt musikken, ånder og lever for den. Gjennom filmen følger vi en 16 år gammel "wannabe"-journalist, som reiser på en konsert med "Stillwater" for å skrive en artikkel om bandet. På konserten møter han den svært ettertraktede "band-aiden" Penny Lane. (For noen en groupie). Hun lever livet sitt fra band til band og følger band på turneer og gjennom dems mange fester. "Stillwater" liker denne gutten og tar han med seg på turnè, da han har fått tilbud om å skrive for "The Rolling Stones". Fra sted til sted kjører de i sin kjære buss ved navn "Doris" og tar deg som en seer med seg inn i forkjærligheten for musikken. 

Dette er tilbake til denne tiden da musikk var noe annet enn data. Da LP-plater og rockemusikk styrte verden. En tid jeg skulle ønske jeg var en del av, eller en tid jeg skulle ønske kunne var lenger eller for alltid. 



Kate Hudson (også kjent fra filmer som "Raising Helen", "You, me and Dupree" og "The Skeleton Key") gjør en fantastisk jobb som Penny Lane og man blir virkelig kjent med og glad i den hun spiller. Hun er stort sett en fantastisk skuespiller i mine øyne, men av alle filmer hun har spilt i, er dette uten tvil min favoritt. 



Så for alle de som fremdeles ikke har sett denne filmen, så anbefaler jeg denne absolutt. Du vil ikke angre. Avslutter denne anbefalingen med min favorittscene fra filmen. Også elsker jeg jo Elton John da. 

Way 90's eller 80's and shit

Jeg fant den eldste videoen av Bobby Brown på YouTube. Sjekk dette gærnegreiene og se hvor liten han er=) Helt utrolig hvor lenge siden det er og hvor rar han egentlig er. 

"Ja, jeg er bifil."

Jeg har lenge villet skrive et lengre innlegg om seksualitet. Da tenker jeg på hetroseksualitet, homofili og biseksuell. For de av dere som lurte på det, kan jeg si at jeg er sistnevnte. Det fins tusen meninger om forskjellig seksualitet til og med enda. På mange måter overasker det meg at mennesker ikke har kommet lenger og at mennesker fremdeles dømmer de som er annerledes enn dem selv. Noen skriker at dette er sykdom og at de homofile/bifile vil straffes med evig pine. Det at mann og kvinne ble skapt for å være sammen, og ikke mann og mann og kvinne og kvinne. Noen forteller at dette er noe dem selv velger og de kan velge å være hetrofile hvis de måtte ønske det. Så hvorfor begår 14 år gamle gutter selvmord, for de ikke vil være homofile? Dette er ikke et valg og det er heller ingen sykdom. Dette er en seksuell leging. 



Jeg vet at når man er homofil, vil tanken ved å være sammen med det motsatte kjønn være alt annet enn attraktivt. For noen (jeg vil tro de fleste homofile), er det unaturlig, fordi det ikke er den de er. Med tanke på at jeg er bifil, så tenker jeg at man ikke forelsker seg i kjønnet, men man forelsker seg i personen. Det viser seg jo også at mennesker som har levd med en hetrofil legning hele livet, plutselig forelsker seg i en av samme kjønn. Jeg mener at personen er den personen er og ikke nødvendigvis en gutt eller jente. Hadde Egil vært jente, ville jeg likefullt vært sammen med han som den han er. Jeg er absolutt ikke forelsket i Egil fordi han er gutt. Jeg er forelsket i Egil fordi Egil er Egil. 

Jeg hadde store problemer med å "komme ut av skapet", som flertallet sier. For meg var det en veldig vanskelig ting å fortelle til mine venner og min familie at jeg var bifil. Og hvor mange er ikke bifile, så det burde jo egentlig ikke være noe spesielt vanskelig, men til tross for det var det veldig hardt. Jeg fant ut av det da jeg var i tolv - tretten års-alderen. Noen lever fremdeles i troen at det for meg bare var en fase. De kan jo fortsette å tro det, for sånne stakkarslige mennesker gidder jeg ikke kaste bort pust på å rette på engang. 

Jeg satte meg ned med Julie (julielund.blogg.no) for å fortelle mine tanker og plager. Julie har alltid vært en av de mest forstående menneskene som har tuslet gjennom livet mitt, men fremdeles var jeg redd for hva hun kom til å tenke og om vi kom til å fortsette å være så gode venner som vi tidligere hadde vært. Etter jeg hadde greid å stamme det frem, sitter en likegyldig Julie med et rart blikk å ser på meg. Og kommentaren jeg får er: "Ja, og?" Så for henne spilte det ingen rolle, og når jeg først hadde greid å fortelle det, så var i stand til å fortelle det til andre. Og hver og en hadde en reaskjon lik Julies, til tross for noen få da, men mennesker som ikke aksepterer meg som den jeg er, vil jeg heller ikke ha i livet mitt, så det er egentlig ikke noe tap. 



Jeg har gjennom min tid fått høre fra flere hold og av alle type mennesker: "Jeg er bare bifil i fylla!" Det er mennesker som "living in denial". Nå kommer vel mange til å bjeffe på meg for den kommentaren, men det bryr meg egentlig veldig lite. Jeg tror at flere enn vi er klar over lever med en bifil del i seg og flertallet har nok tenkt på hvordan det ville være å være sammen med det samme kjønn. Det å undre på livets mange spørsmål, gjør deg til et menneske, og det er absolutt ingenting galt med å tenke tanken, til tross for hva mange religøse ledere måtte skrike ut på omvendelses-møter og lignende. Det viser seg jo også at de som står å skriker høyest om hvor syndig dette er, faktisk er bifile/homofile selv. (Ironisk nok, men slett ikke overaskende). 

Folk må fortsette å forandre holdningen sin ovenfor mennesker som ikke er lik dem selv. Gud har faktisk skapt mennesket for det den er, homofilt, hetrofilt eller bifilt er fullstendig likegyldig. Kjærlighet er kjærlighet, uansett form og situasjon. Det syns jeg mennesker skal tenke på. Nå viser det seg at veldig mange har forandret sitt syn og vi sakte, men sikkert kommer mot målet hvor likestilling, faktisk er likestilling. Det skal ikke være behov for å ha en egen lov for homofile rettigheter, for det er ikke noe forskjell på dem fra andre. At de i det hele tatt blir "satt i en bås" som annerledes, er en skam. Men jeg er glad for at verden er på rett spor og at forskjeller ikke lenger vil være forskjeller.

Bursdagsmiddag hos svigers

Med tanke på at min elskede er stor gutt i dag, ble vi bedt opp til hans foreldre på hjemmelaget pizza (som forresten var himmelsk). Og etter middagen, ble vi egentlig bare sitten å se på minnevideo fra Egils familie, helt tilbake da svigerfaren min var 16-17 år! Og alle de happy minnene som de har skapt gjennom tiden. Det var kjempe koselig. Det gikk nærmere tiden vi er nå etterhvert og det siste jeg fikk se, før vi måtte pakke sammen og reise, var svigerforeldrene mine sitt bryllup. Det er en stund siden jeg var der sist (sånn lenge om gangen), og det var virkelig koselig. 

Ellers er jo mannen min stor gutt i dag og jeg mobber han for "gråe hår". Fortsetter jeg å stresse han, blir det vel troll i ord vil jeg tro. Egentlig veldig tom i dag, så jeg avslutter med et bilde jeg syns passer ypperlig til Egil... 

Gratulerer med dagen, elskling<3

 Som er hele 23 år i dag! Hurra!
Les mer i arkivet » Oktober 2015 » Juni 2015 » Juli 2010
Helèn

Helèn

29, Ringerike

Med ansvaret for tre barn, er jeg en travel, men engasjert mor. Lykkelig gift med min store kjærlighet. Utover det, kan jeg fortelle at skrivingen alltid har vært terapi for meg og ønsker derfor å gjennoppta bloggen min.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits